Bloggeren «Styggen på Ryggen» skriv om hvor mye bedre det hadde vært uten angsten.

Blogg: Alt jeg ønsker nå er å få fri. Få fri fra tankene. Få fri fra stresset. Smertene. Angsten. Redselen. Ikke minst ønsker jeg å få fri fra Styggen på Ryggen. Jeg ønsker å knipse han av skuldrene mine og si han skal gi faen. Sparke han langt bort og be han aldri komme tilbake. Jeg vil ikke lenger høre på han. Jeg vil ikke lenger trene til jeg har så vondt at jeg halter ut av treningssenteret. Jeg vil ikke lenger ha mat som en fiende. Jeg vil ikke dette lenger. Men jeg kan ikke huske å ha gjort noe annet. 

Dette innlegget ble først publisert på ryggenmotstyggen.blogg.no.

Du sier jeg skal høre på fornuften og ikke Styggen på Ryggen. Jeg prøver, men er redd for hva som skjer. Det er tryggere å bare reise på trening med smerter i alle ledd og tårer i øyekroken enn å høre på fornuften og slappe av. Jeg ønsker å få fri, men min eneste metode å få fri på er å trene så hardt at Styggen blir fornøyd. Når Styggen er fornøyd forsvinner angsten en stund, jeg får et pusterom og kan slappe av. Men jeg ønsker ikke at jeg må straffe meg selv for å få fri. Jeg ønsker ikke å sitte om kveldene, føle jeg har brutt reglene og planlegge en helvetes treningsøkt dagen etterpå. Legge meg om kvelden og ønske jeg var sterk nok til å stikke en finger i halsen og kvitte meg med maten. Fienden. 

Jeg ønsker å kunne være fornøyd med meg selv. Fornøyd med den jeg er som er person. Ikke bare fornøyd med det jeg gjør på trening. Jeg ønsker å kunne se fram til helgen uten å måtte ødelegge meg selv på trening først. Straffe meg selv med å trene hardt, spise lite og tyne kroppen til jeg ikke klarer mer. Jeg ønsker å kunne glede meg til helgen uten at hverdagen skal være grusom. Jeg ønsker å kunne ta dag for dag. Være spontan. Leve livet. Leve livet mitt, ikke Styggen sitt. Jeg ønsker å kjenne glede selv om jeg slapper av. Selv om jeg har fri fra trening. Selv om jeg spiser. Selv om jeg gjør det JEG har lyst til. 

Jeg gruer meg til helgen. Jeg gruer meg fordi jeg ønsker at den skal bli bra, men er redd Styggen skal ødelegge den. Jeg er redd Styggen ikke vil gi meg fri. Jeg ønsker bare at han skal forsvinne. Forsvinne til helvete ut av livet mitt. Men jeg tørr ikke å høre på fornuften og sparke han vekk. Tenk om han tar et enda hardere grep rundt meg. Så hardt grep at jeg aldri får fri igjen.

Hverdagen for meg er å leve strengest mulig. Leve etter Styggen sitt regime. Et regime så strengt at jeg gruer meg til å våkne dagen etterpå. Jeg står opp om dagene og jobber for Styggen fram til jeg skal legge meg. Jeg ender opp med å være så stresset for Styggen sine krav at jeg står og skjelver. Står fullstendig handlingslammet og skjelver. Skjelver i frykt for at jeg ikke skal klare å oppfylle Styggen sine krav og grepet hans blir enda hardere. 

Jeg ønsker så inderlig å få fri. Jeg ønsker så inderlig å gi Styggen fingeren. Ikke la han styre meg. Ikke høre på kravene. Reglene. Angsten. Redselen. Men jeg vet ikke hvordan. Akkurat nå håper jeg bare at jeg får et pusterom. Om det bare er for noen dager. Jeg må ha et pusterom. Jeg må ha luft. Grepet han har rundt meg er kvelende. Jeg ønsker at det skal løsne. Jeg ønsker å trekke pusten igjen. Men hvordan…

Er du bloggar eller hobbyskribent med meiningar som du ønsker å dele med andre, det kan også vere historier eller aktuelle tema, så kan du sende dette til oss på kontakt@stottmedia.no.

Så ser vi til at det blir publisert og delt over våre kanalar på nett og Facebook.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here